Mat som viktig del av reiseopplevelsen

Uansett grunn for at mennesker er på et reisemål, så må de ha mat!  Det betyr at mat kan fungere som  fellesnevner for absolutt alle som arbeider med tilreisende,  om de reisende kommer for å delta på kurs eller konferanse, kommer for å ta del i festivaler og arrangement, kommer for å sykle, padle, gå på ski eller gå tur i fjellet, som cruisepassasjer eller som individuell turist som bare vil ta livet med ro.

Innovasjon Norge sitt verdiskapingsprogram for mat har vært et viktig bidrag til en positiv utvikling på matsida i norsk reiseliv.  En rekke lokale og regionale matprosjekt er under arbeid, og viktigst av alt, en rekke produsenter /tilbydere kan vise til suksesshistorier.  Men det må være butikk i å levere  matkvalitet!

Utenlandske turister kommer ikke til Norge på grunn av maten, i følge Innovasjon Norge sine markedsanalyser.  Derfor kan mat fungere som en tilleggsopplevelse, og kanskje nettopp den opplevelsen som gjør at forventningen blir innfridd, og vel så det. 

Den største utfordringen for reisende i Norge er å sikre forutsigbarhet når det gjelder matkvalitet.  Hvorfor stopper undertegnede av og til på en bensinstasjon for å kjøpe en pølse?  Jo, da vet jeg hva jeg får.  Det er stor omløpshastighet på pølser fra grill, slik at det er enkelt å få et pølsemåltid til å holde forventet kvalitet.  Det betyr i praksis at pølsen er varm og at pølsebrødet ikke er utgått på dato.  Kvaliteten på sennep, ketchup og løk pleier heller ikke å by på overraskelser.   Vi vet hva vi får til en akseptabel pris, eller value for money. 

Hvis vi tar med oss en av utfordringene som ble presentert på NCE Tourism konferansen, der mulighetene for norsk reiseliv kan oppsummeres til  følgende (på grunn av høyt kostnadsnivå/høye lønnskostnader):  1) Industrialisering 2)Større grad av selvbetjening eller 3)Nisjeprodukt med høy kvalitet til høy pris, kan vi reflektere som følger om mat:

1) Industrialisering.   Hamburger med pommes frites til folket er nettopp eksempel på hvordan mattilbudet er industrialisert.  Her må alternative mattilbud tilpasses den effektiviteten som kreves i et massemarked.  Det betyr tilgang på ferdige produkter som ikke krever spesiell kunnskap i serveringsleddet.  Krav både til produksjons- og distribusjonsleddet.

2)Større grad av selvbetjening.  Her har det kommet noen interessante tilbud på markedet, der kundene deltar i selve produksjonen av måltidet, for deretter å spise maten man selv har tilberedt.   Foreløbig fungerer dette mer i et nisjemarked, enn i et massemarked.  Her er det altså muligheter for kreative løsninger, utover at gjestene smører sin egen nistepakke som lunsjalternativ.

3) Nisjeprodukt med høy kvalitet til høy pris.  Her er det mange gode eksempler innen mattilbud. Utfordringen er antakelig å ta ut rett pris, i den forstand at prisen må stå i forhold til reelle kostnader.  Å subsidiere gode matopplevelser for turister er lite holdbart i lengden. 

Å koble egen virksomhet/eget reisemål  til disse tre mulighetsområdene, kan bidra til å få fram noen nye idéer.  Her kan man satse alle kort på en hest, eller skreddersy ulike konsept innenfor to eller flere mulighetsområder.  Det er behov for det meste, bare man klarer å koble rett tilbud med de riktige kundene.

Fjord 2.0 konferansen – hva er min opplevelse?

NCE for reiseliv vil bli et 7 milssteg for reiselivet – det er jeg sikker på.  Det er jo bare opp til oss selv….

Da er altså den første konferansen i NCE Reiseliv vel i havn.  Som deltaker har jeg gjort mine subjektive tanker om innholdet.  Putte Svensson, Rock City, innfridde og vel så det.  Jeg ville ha vurdert sterkt å bli med på nachspiel med han (om jeg hadde fått tilbudet), for å fortsette diskusjonen om entreprenørskap.  Dette handler i følge Putte om tre ting, magefølelse, markedskommunikasjon (rocka fett) og det å skape troverdiget (cred).  Ikke spesielt nye tanker altså, men en viktig påminnelse om at vi ikke trenger å finne opp kruttet hver gang.   Det han ikke sa, men som han demonstrerte til gangs gjennom hele sitt sceneshow, er betydning av entusiasme og lidenskap for det du driver med.  Da er alt mulig.  Dersom entusiasmen tar overhånd i Fjord Norge i årene framover, så er visjonen om å bli verdensledende innen tematurisme,  en absolutt visjon.

Innovasjonsprofessor Sjur Dagestad innfridde forventningene.  Han er en attraktiv styrekandidat.  Han representerer den gruppen personer som gjør kunnskap om til penger, og ikke omvendt.    I følge Dagestad er førstnevnte gruppe innovatører, mens den andre gruppa gjerne er forskere.   I NCE prosjektet utfordres forskerne til å bidra aktivt i arbeidet med å gjøre kunnskap om til penger. 

Merket meg ellers et nyttig uttrykk i Dagestad sin presentasjon;

ETBS –    Expected Time Between Surprises 

Alle som arbeider med strategi (eller hva som helst egentlig innen privat sektor) vet at ETBS  stadig blir kortere.  Dette må vi se som muligheter…

Tilslutt fra konferansen synes jeg det er viktig å ta med noen erkjennelser om norsk reiseliv fra oppsummeringen til Erik W Jacobsen.   Dette er “harde fakta” som kanskje ikke er like lystig lesing for alle oss som arbeider for å skape verdier i Norge gjennom reiselivet.  På 1970 tallet hadde Norge en markedsandel på 1,1% av det internasjonale turistmarkedet innen OECD landene.  Denne andelen er i dag 0,6% i følge Jacobsen.  Danmark og Finland har også tapt markedsandeler.  På samme tid har Sverige økt sin andel fra 1 til 2%.  Forklaringen på Sveriges vekst er redusert kostnadsnivå.  Erik W Jacobsen mener at det som skal til for Norge for å snu trenden er transformasjon fra naturbasert til kunnskapsbasert reiseliv.  Kunnskap, innovasjon og bærekraft blir viktig.  I følge Jacobsen er det tre veier å gå: 

1. industrialisering
2. selvbetjening (pga kostnads-/lønnsnivået)
3. unike produkt til høy pris

Her kan man kombinere 2 av retningene også.  Fjord Norge sin visjon om tematurisme (alternativ 3) reiser følgende spørsmål:

• Får vi nok volum?
• Kan vi håndtere kostnadene?
• Kan vi nå de rette markedene?

Dette blir spennende problemstillinger for administrasjonen og styret å ta tak i!  Vi gleder oss til prosessen!

VOSSAhelsing frå  Anne Grethe

 

 

Finansiering av fellesgoder i reiselivet

 Hvorfor finner vi aldri en god løsning på utfordringen med fellesgodefinansiering i reiselivet?  Antakelig fordi vi ikke vil det nok, mangler evne til å forstå betydningen av å få disse puslebrikkene på plass, har for stor turn over i stillinger som har dette på dagsorden osv. 

Verdier i reiselivet skapes på grasrotnivå.  Det er opplevelsesprodukt på reisemålet som er grunnlaget for reiseindustrien.  Det er derfor behovet for fellesgoder oppleves sterkest hos oss som arbeider på grasrot- eller destinasjonsnivå.  Vårt budskap når tydeligvis ikke fram til styrende myndigheter, slik annen indstri makter å tale sine saker om behovet for gode rammevilkår for egen næring.

På 1980 tallet gjorde myndighetene et tappert forsøk på å få til en struktur av destinasjonsselskap og landsdelsselskap i Norge.  Dette forsøket ble ingen suksess, og i nåværende nasjonal reiselivsstrategi Verdifulle opplevelser,  har myndighetene valgt å ikke ta noen styrende rolle med hensyn til organisering av reiselivet lokalt og regionalt.  Kanskje er dette spørsmål som skal overlates til lokale initiaiv, men konsekvensen er at arbeidet med fellesgodefinansiering skjer stykkevis og delt,  uten nødvendig tyngde  overfor bevilgende myndigheter.

Denne beskrivelsen er en sannhet med modifikasjoner. Det har vært mange faglige tilnærminger til temaet, blant annet fra forskere med tilknytning til  utdanningsinstitusjonene.  I tillegg har  spørsmålet om fellesgodefinansiering vært gjenstand for et større forsøksprogram.  Kommunaldepartementet var oppdragsgiver for et arbeid som resulterte i modellen “Rammeverk for løysing av fellesoppgåver på lokalt hald i reiselivet”, eller Hana modellen, etter prosjektleder Georg B. Hana.  Modellen er interessant, og bygger på prinsippet om finansiering av fellesgoder der fylket bidrar med 1/3, kommunene med 1/3 og næringen med 1/3til drift av destinasjonsselskapene.  Denne finansieringsordningen sikrer forutsigbarhet i arbeidet med utvikling av fellesgoder på grasrotnivå. Oppland og Sogn og Fjordane deltok som piloter i dette arbeidet, og benytter fortsatt modellen, riktignok med en del tilpasninger.

Mitt spørsmål er derfor:  Hva skjedde med Hana modellen?  Hvorfor har ikke denne planen fått den oppmerksomheten den fortjener?

(Det viktigste med en plan er som kjent ikke innholdet, men hvor den er lagt….)

Destinasjonsutvikling – utgift til inntekts ervervelse

I disse budsjettider er det på sin plass med noen refleksjoner i forhold til hva som skal sikre kommunene inntekter, på lengre sikt?  Det er lett å forstå utfordringene i kommuneøkonomien.  Lovpålagte oppgaver legger beslag på hele budsjettet, og vel så det.  Samtidig er det en kjennsgjerning at det er private skatteytere som gir de absolutt største bidrag til inntektssiden av kommuneøkonomien. Gode rammevilkår for næringsutvikling og en liten skjerv av kommunens driftsbudsjett øremerket til nettopp tiltak som fremmer utvikling av næringslivet, er ikke for mye forlangt? På denne måten kan næringslivet sikre arbeidsplassene som er grunnlaget for nettopp kommunens skatteinntekter. 

På landsbasis, i følge Finansdepartementet, bruker norske kommuner 5% av sitt driftsbudsjett på tiltak i kategorien næringsutvikling og bolig.  5% av et kommunebudsjett er mye penger.  Samtidig kan det virke som om mange kommuner ikke har midler til næringsutvikling over driftsbudsjettet overhode.  Kommunale næringsfond kan være et godt alternativ for å finansiere viktige næringstiltak.

Fins suksesskommuner som har satset midler til næringsutvikling over kommunebudsjettet, med en klar filosofi om at dette er utgifter til inntekters ervervelse?  Kommuner som faktisk kan viser til gode resulater på skatteinngangen – over tid?   Med en gjennomsnitt på 5% av kommunebudsjettet til næringsutvikling og bolig, fins det kommuner som satser beløp over gjennomsnittet.  Søker herved etter suksesshistoriene!