Dette var den ambisiøse tittelen på foredraget jeg var invitert til å holde på Møteplass Reiseliv på Voss den 14.april 2010.

Dette er jo det store spørsmålet; to be or not to be -  om å få match mellom tilbud og etterspørsel!

Vanskelig tilnærming:         

Så mange gode tilbud å konkurrere med, nasjonalt og globalt.   Reiselivet konkurrerer jo også med for eksempel IKEA om folks feriepenger!

Lett tilnærming:                   

Norge har kun 0,6% markedsandel av det internasjonale  turistmarkedet innen OECD landene  (på 70 tallet hadde vi 1,1%)

Danmark og Finland har også tapt markedsandeler, Sverige har økt fra 1 til 2%.  Forklaringen på Sveriges vekst er redusert kostnadsnivå. 

Erik W Jacobsen mener at det som skal til for Norge for å snu trenden er transformasjon fra naturbasert til kunnskapsbasert reiseliv. 

Kunnskap, innovasjon og bærekraft blir viktig. 

I følge Jacobsen er det tre veier å gå: 

1. industrialisering
2. selvbetjening (pga kostnads-/lønnsnivået)
3. unike produkt til høy pris

Her kan man kombinere de ulike retningene også. 

 UTFORDRING  NR 1

Ta markedsutviklingen på alvor  dvs.  Alt for lett å skryte på seg situasjoner i reiselivet, som ”nå går alt så mye bedre”.  Har vært viktig for destinasjonselskapene, for de har måttet  rettferdiggjøre sin eksistens. 

Vær ærlig.  Med dagens teknologi kan man heller ikke lure seg vekk fra realiteter, feks treff og bookinger på nett.

Gjennom presentasjonen til Solveig Garnes har vi fått innblikk i destinasjonsselskapenes verden.  Utfordringen vår framover er at vi må tenke tanker som ikke har vært tenkt før:  Altså det er ikke destinasjonsselskap som organisasjonsform det er noe galt med, det er heller hva vi gjør…..og hvem vi jobber sammen med.  Vi må dele erfaring med nye mennesker, ulike yrkesgrupper, entusiaster som kan og vil noe som er interessant for oss osv. 

VI må utvikle mellomromkompetansen (Kirsti Hjemdal Mathiesen, Agderforskning).

• når DV jobber med synlighet så er det sammen med spillutviklingsmiljøet på Voss/nasjonalt/internasjonalt
• Når DV jobber med mer synlighet og bilder spesielt, så skjer det i samarbeid med en meteorolog, GIS entusiast (geografiske informasjonssystemer), hiker, roadbiker, paragliding pilot, skier, snowboarder,  photography enthusiast.  
• når DV åpner bookingkontor og butikk med profilartikler så er det samarbeid med designmiljø og Norsk Designråd som har ført oss dit (takk til Innovasjon N)

VI må sammen være med å skape framtida, som er nå eller i morgen kanskje….  DA er det noen yrkesgrupper og personer som er ekstra interessante å samarbeide med! 

Vi skal ha dekt både rasjonelle og emosjonelle behov inn i ei framtid som vi knapt kjenner, men som vi kan være med å forme!!!   

Behovene kan være ukjente, Vi kjenner slettes ikke våre egne behov (hvem følte for eksempel et sterkt behov for å kunne laste ned ringetoner til mobilen en gang, eller hadde behov for våtromsTV)

Tradisjonelle verktøy som markedsundersøkelser er ikke lenger løsningen! 

• Innovasjon Norge Reiseliv deltok på Innovasjonskonferanse i USA – erfaring:  Det er ikke planene, men folks vilje og evne som er drivkraft i innovasjonsprosjekt.
• Et annet hjertesukk er fenomenet kognitiv dissonans – manglende samsvar mellom holdning og handling. Folk sier noe, men handler anderledes i “gjerningsøyeblikket”.

En slik yrkesgruppe jeg har fått øynene opp for er designere, ikke pga at de er flinke til å ”tegne logoer” eller visualisere……  heller ut fra en forståelse om hvorfor de klarer å lage en visuell profil ut av noe som synes høyst uoversiktlig – som VOSS feks

DV fikk merket for god design på en stor prisfest hos ND i mars.  Her møtte vi en yrkesgruppa som i større grad enn mange er forberedt på framtida.  Voss sin egen prisbelønnede industridesigner Per Finne sa det slik:   

Designere må være aktiv deltakende i samfunnet, ligge i forkant og finne nye og funksjonelle løsninger. 

Empati er viktigste egenskapen til designeren, eller evne til innlevelse (forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger)

Løsningene skal være av en slik art at kunden kan si.  Sjølvsagt, hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før!   

Utfordring nr 2

Bygge nettverk med folk som er forskjellig fra deg selv, tør å beveg deg inn i kompetansemellomrommet.  Dyrk empatien (evnen til innlevelse i andre folk sine behov).

 2 eksempel på virksomheter som tar slike grep;

• Hotels.com
• Billettservice

Hotels.com

• En distribusjonskanal
• et driftsselskap for Expedia med hovedkontor i Texas
• Expedia (1996 – som del av Microsoft – lanserte online booking) I dag verdens største reisebyrå på nett, ca 8000 ansatte, herav ca 1800 i en datterbedrift i Kina
• Mer enn 100.000 hoteller i hele verden

Hotell.no

• Norsk aksjeselskap.  Oms 24 mill i 2009.  10 mill i res før skatt

 Torgeir Silseth, konsernsjef i Choice, kaller samhandlingen med distribusjonskanalen terrorbalanse eller tvangsekteskap.  (DN 28.03.10)

 Problemet kan være at kunnskap om kunden, som skal sikre gode løsninger og gjenkjøp, flyttes fra hotellkjeden til internettaktørene. 

Prisen kan være høy , 20% er ikke uvanlig.

Slike kanaler er bra for leverandøren hvis de bidrar med mersalg og ikke bare flytter salget til nye varehyller!

 Billettservice

• 100% eid av Ticketmaster
• Inntekt 2008: 90 mill og resultat 15 mill

 nternasjonalt:

Ticketmaster er verdens største billettformidler med base i Los Angeles

 (Bra for Michael Rapino ( fra rock and roll junkie til business – startet sin karrierer med å promotere arrangement som business student i Thunder Bay– lite å gjøre i byen…)

 For destinasjonene er billettservice og hotelldistribusjonskanaler 2 ting;

• en samarbeidspartner som gjør det enkelt for besøkende å kjøpe billett til arrangement eller overnatting i vårt område
• en konkurrent, som henter verdier ut av området vårt.  Ved å forestå billettsalget selv, så kan provisjonsinntektene gå til markedsarbeid i egen region.

Utfordring nr 3

Å tenke utenfor boksen.

Samtidig må vi holde fast ved  noen grunnforutsetning i destinasjonutvikling, blant annet:

• Etablere konstruktive holdninger
  • Hvorfor har vi det reiselivet vi har?
  • Hva skal til for at vi skal få en annen næring og andre kunder?

NB:  Merk spennet i arbeidet mellom fellesgoder og markedsmekanisme…..

Hadde destinasjonen hatt en eller få eiere (Skistar modellen) ville mitt neste tema hatt mindre betydning.  Pga av reisemålene i Hordaland har en rekke ulike eiere og en rekke ulike aktører, både privat og offentlig, er det viktig å forstå noen begrensninger.  På Voss er dette i hvert fall viktig…

Utfordring nr 4 

Behov for samhandling.  Innen næringen, og i forhold til kommunen, både administrativt og politisk.

Hvorfor er ikke samhandling enkelt?

Mange ulike drivkrefter virker innenfor reiselivet.  Mens enkeltbedriftene kan ha økonomisk lønnsomhet som sitt mål, kan det offentlige bruke reiseliv i regionalpolitikken, som et virkemiddel for å opprettholde bosetting i distriktet. 

 Kilde:  Bolman og Deal

Utfordring nr 5

Hvis du ikke forstår hva som skjer, skift briller!

Samhandling gir positive synergieffekter.  Hvis du ikke oppnår slike effekter, så skjer det noe som kan være en direkte “backflash”!  Hva er det motsatte av synergi??

Det motsatte av synergi kan være   Energitap.  (Ikke min teori, men Georg Kamfjord sin).  Viktig å skifte briller for å forstå hvorfor man ikke får til synergi, før resultatet blir energitap.

 Avslutningsvis har jeg lyst til å minne om en viktig årsak til at det norske fjordlandskapet kåres til verdens beste reisemålet– det bor folk her!!! 

Destinasjoner med overlevingsmulighet er faktisk et geografisk området som blant annet kjennetegnes ved en lokalbefolkning.  Det gjør reisemålet mer interessant.  So what??  Hvis dere ikke har fått det med dere hittil, så har vi et landbruk som dere ikke vil drive i framtida??  Hvorfor ikke føre en landbrukspolitikk som gjør det interessant å drive landbruk/matproduksjon (kinesere kjøper nå opp landeiendommer utenfor Kina for å sikre sin egen matproduksjon). 

Det er et AKTIVT landbruk som betyr for reiselivet, ikke et landbruk der  bonden enten er transformert til turistvert, eller har flyttet og slokt alle lysa etter seg!

Utfordring nr 6

Ta et litt større engasjement for norsk landbruk enn å kreve billig mat og kreve at kulturlandskapet må pleies!  Uten et AKTIVT landbruk er det til slutt ingen igjen til å starte en villeball eller slåmaskin.  (Til slutt kan være før enn vi aner).

 Anne Grethe

Nordmenn har utrolig nok vært noen sinker i utviklingen av skisport.  Vi var imot glassfiberski, vi var imot skøyting i langrennsporten og vi arbeidet aktivt mot Bokløw stilen.  Kvinnelige hoppere har vel aldri blitt løftet fram av den organiserte  skiidretten.  Nå er tiden overmoden til å la jentene ta del i hoppsporten på lik linje med mannlige hoppere.  Vi må gravlegge en gang for alle den anbefaling som ble gitt til kvinner på 1800 tallet når det gjaldt skihopp:

“Kvinner må ikke forsøke at stå i hopp.  Det er jo så fristende, men det beste, for begge parter, er at de fullstendig avholder seg fra denne øvelse”. 

Derfor gi din stemme til at Anette Sagen blir første hopper i nye Holmenkollen.

Innspill til hvem som skal hoppe først sendes på e-post til: kollenhopp@radhuset.oslo.kommune.no Fristen er
22. februar kl. 12.00 og det er kun mulig å stemme én gang, i følge hjemmesiden til Skiforeningen.

Er dette planer som kan la seg realisere?  I følge NSB er svaret ja.  Det er likevel ikke NSB som tar slik beslutning, men politikere i Bergen.  Her må alle vi ute i distriktet, som har Bergensbanen som viktig kommunikasjonsmiddel, gi vår tilslutning til denne planen.  Et viktig skritt i riktig retning vil være  å anlegge den nye godsterminalen for Bergensregionen på Flesland.  Den skal unasett flyttes ut av sentrum.  Spørsmålet er bare hvor.  Ett lokaliseringsalternativ er Flesland.  Ja takk.  Det må være fornuftig samfunnsplanlegging å tenke samlokalisering og samdrift.  Ingen kommer til å be om min stemme i denne saken, men det er likevel lov å ytre seg på vegne av en betydelig næring i regionen.

Hilsen Anne Grethe på en søndag

Den mest interessante erkjennelsen innen fagområdet markedsføring de siste 20 år er at behov er individuelle.  Mens vi for 30 år siden lærte å dele markedet inn i ulike målgrupper, må vi i dag være opptatt av behov som den enkelte reisende eller turist har.  For å sette dette på spissen så trenger vi ikke i dag å være opptatt av å produsere varer og tjenester som tilfredsstiller markedet sine behov.  Vi kan heller finne de kundene som har behov for de tjenestene som vi ønsker å produsere.  Dette var ikke mulig for bare noen tiår siden, på grunn av mangel på kommunikasjonsmetoder som var rettet mot individnivå globalt.  Da produserte reiselivet trykte reiseguider som skulle vare en hel sesong eller et helt år, eller til og med flere år.  Her ble attraksjonene presentert som nettopp det som var verdt å se eller gjøre på stedet, for et nærmere definert marked.  Dette markedet var nokså upresist, selv om man hadde strategi for brosjyredistribusjon.

Takket være nye kommunikasjonskanaler, trenger man ikke i dag og produsere trykksaker som skal beskrive et begrenset antall forhåndsdefinerte attraksjoner på et sted.  Derimot kan vi benytte weben, gjennom logiske strukturer, til å  få fram alle de gode historiene, slik at område blir attraktivt for alle potensielle besøkende.  Dette er gjerne mennesker som ikke er interessert i den typiske “turistattraksjon”, men som rett å slett har lyst til å besøke et sted på grunn av en historie som fenger.    Derfor en stor takk til Linda Eide og hennes kollegaer i norske attraksjoner, som gir oss nye perspektiver på hva som er attraksjoner på et sted.  Det er faktisk opp til kunden selv å bestemme, vi må bare gjøre historiene tilgjengelige. 

Hilsen Anne Grethe på en søndag

Et reisemål er blant annet  beskrevet  som et område som har et sammensatt turistprodukt, som har andre økonomiske og sosiale aktiviteter, som har en vertskapskommune/offentlige myndigheter og en aktiv privat sektor.  Og sist, men ikke minst, som regel er reisemål et sted der folk bor.   Den siste kjennsgjerningen understreker det faktum at steder som er gode å bo på, også kan fungere som gode reisemål.   I reiselivet på Voss har vi en enkel filosofi om at Voss først og fremst skal være et godt sted å bo for egne innbyggere.  På denne måten bygger vi kvaliteter inn i samfunnsutviklingen som også blir interessante for de som kommer på besøk.  En del av reiselivsstrategien på Voss er blant annet  å få på plass et allaktivitetshus, eller et ekstremaktivitetshus, som kan bli et sted å være for egne innbyggere, både små og store.  Klarer vi å få på plass et slik hus, vil dette  skape entusiasme for aktiviteter som er “typisk Voss”, aktiviteter som også blir lagt merke til utover kommunens grenser.  Huset vil selvfølgelig også være et tilbud til tilreisende.  Dette handler i all enkelhet om at det gode bosted også kan være det gode reisemål.  Med stadig større krav fra turister om reisemålet sin autensitet, vil dette være måten å tenke på, enten man vil eller ikke….

Kjære produsent av Nordkapp filmen, vil ønsker flere slike produksjoner, fra reisemål i Norge som er interessante nettopp fordi de har en historie å fortelle, om folka som faktisk bor der!   Kanskje vi i framtida slipper spørsmål fra turister om “Når stenger fjordene?” eller “Når pakker dere ned kulissene i fjordlandskapet for sesongen?”

Hilsen Anne Grethe Bakke på en søndag 

Hva har dette med Liv Arnesen sin bok å gjøre??  Jeg ønsker å være både snill og flink.  Da jeg har satt meg målet om å levere til egen blogg hver søndag, så må jeg fullføre dette, selv om jeg sikkert kvalifiserer til fravær med egenmelding i dag.  Har imidlertid gitt meg selv en litt lettere oppgave, ved å ikke være så faglig.  Jeg fullfører altså, i en litt annen modus.  Her kommer tittelen på boken til Arnesen inn.  Hun har tydeligvis valgt å være det motsatte av snill for å nå mål om feks å gå på ski til Sydpolen.   Da kommer assosiasjonen inn i hodet mitt i forhold til denne boka, et utsagn jeg antakelig har fra forfatteren selv; slemme jenter kommer ikke til himmelen, de kommer dit de vil.

Hilsen Anne Grethe på en søndag!

 Tenk på et enkelt tema som møtevirksomhet.  La oss se på møteaktivitet med ulike fortolkningsbriller.  I en strukturell ramme er et møte en formell anledning til å få tatt noen beslutninger, men i en human resource ramme kan møter oppfattes som uformelle anledninger til å engasjere seg og formidle sine følelser til hverandre.  Dersom møtedeltakere i det samme møte har ulike fortolkningsbriller, så har vi en utfordring.  Å prøve og forstå hverandre er et smart utgangspunkt, derfor slå jeg denne søndagen et slag for en teoretisk referanseramme!

Bolman og Deal, Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse, forklarer fortolkningsrammer som briller som hjelper oss til å forstå veien og finne fram.  De presenterer 4 ulike fortolkningsrammer; den strukturelle rammen, human resource rammen, den politiske rammen og den symbolske rammen.  Drivkrefter vil variere, avhengig av hvilken fortolkningsramme man benytter. 

 Den strukturelle rammen

Grunnantagelser for denne rammen er at organisasjonen eksisterer for å nå fastsatte mål.  Effektivisering av organisasjonen skjer gjennom spesialisering og klar arbeidsdeling.  Det er kontroll og samordning som sikrer at enkeltmedarbeidere og avdelinger fungerer bra sammen.  Strukturer må tilpasses organisasjonen, for eksempel til de mål organisasjonen har satt.  Dersom yteevnen ikke er tilfredsstillende kan omstrukturering være løsningen. 

Human resource rammen

Grunnantagelser for denne rammen et at organisasjonen eksisterer for menneskene som er i den.  Karakteristiske trekk både ved organisasjonen og menneskene er avgjørende for samspillet mellom dem.  Det er menneskelige behov som skal oppfylles av organisasjonen, og mennesker og organisasjoner har behov for hverandre. 

Utfordringen med denne rammen er spesielt dilemmaet om at organisasjonen har både behov for å være ”fri, rask og lettdrevet”, samtidig som kompleksiteten i organisasjonen krever velkvalifiserte medarbeidere. 

Den politiske rammen

Grunnantagelsene i denne rammen er at politisk aktivitet automatisk oppstår der det er ulikheter eller gjensidig avhengighet, knapphet på ressurser og maktforhold.  Dette skjer uavhengig av aktørene. Politikk er nettopp prosessen med å avveie ulike interesser, fordele knappe ressurser og ta beslutninger.

 Den symbolske rammen

Grunnantagelser i denne rammen er hvordan mennesker skaper mening i tilværelsen.  I en uryddig verden må menneskene skape meningen selv.  Symboler er viktige byggesteiner. Viktige grunnsetninger er at symboler hjelper mennesker til å bli kvitt eventuell forvirring og forankre håp og tro.  Videre at hendelser kan ha mange ulike meninger, da menneskene opplever hendelser ulikt.  Det som skjer, eller det som hendelser medfører, er ikke det viktigste.  Viktigere er hva betydningen av det som skjer er, eller hva det uttrykker.  Kultur oppfattes som limet i organisasjonen.  Flere og flere team og organisasjoner erkjenner at kultur, sjel og lagånd er kilden til fremragende prestasjoner. Topp-prestasjonene kommer når teamet finner sin sjel.

Hilsen Anne Grethe på en søndag

Innovasjon Norge sitt verdiskapingsprogram for mat har vært et viktig bidrag til en positiv utvikling på matsida i norsk reiseliv.  En rekke lokale og regionale matprosjekt er under arbeid, og viktigst av alt, en rekke produsenter /tilbydere kan vise til suksesshistorier.  Men det må være butikk i å levere  matkvalitet!

Utenlandske turister kommer ikke til Norge på grunn av maten, i følge Innovasjon Norge sine markedsanalyser.  Derfor kan mat fungere som en tilleggsopplevelse, og kanskje nettopp den opplevelsen som gjør at forventningen blir innfridd, og vel så det. 

Den største utfordringen for reisende i Norge er å sikre forutsigbarhet når det gjelder matkvalitet.  Hvorfor stopper undertegnede av og til på en bensinstasjon for å kjøpe en pølse?  Jo, da vet jeg hva jeg får.  Det er stor omløpshastighet på pølser fra grill, slik at det er enkelt å få et pølsemåltid til å holde forventet kvalitet.  Det betyr i praksis at pølsen er varm og at pølsebrødet ikke er utgått på dato.  Kvaliteten på sennep, ketchup og løk pleier heller ikke å by på overraskelser.   Vi vet hva vi får til en akseptabel pris, eller value for money. 

Hvis vi tar med oss en av utfordringene som ble presentert på NCE Tourism konferansen, der mulighetene for norsk reiseliv kan oppsummeres til  følgende (på grunn av høyt kostnadsnivå/høye lønnskostnader):  1) Industrialisering 2)Større grad av selvbetjening eller 3)Nisjeprodukt med høy kvalitet til høy pris, kan vi reflektere som følger om mat:

1) Industrialisering.   Hamburger med pommes frites til folket er nettopp eksempel på hvordan mattilbudet er industrialisert.  Her må alternative mattilbud tilpasses den effektiviteten som kreves i et massemarked.  Det betyr tilgang på ferdige produkter som ikke krever spesiell kunnskap i serveringsleddet.  Krav både til produksjons- og distribusjonsleddet.

2)Større grad av selvbetjening.  Her har det kommet noen interessante tilbud på markedet, der kundene deltar i selve produksjonen av måltidet, for deretter å spise maten man selv har tilberedt.   Foreløbig fungerer dette mer i et nisjemarked, enn i et massemarked.  Her er det altså muligheter for kreative løsninger, utover at gjestene smører sin egen nistepakke som lunsjalternativ.

3) Nisjeprodukt med høy kvalitet til høy pris.  Her er det mange gode eksempler innen mattilbud. Utfordringen er antakelig å ta ut rett pris, i den forstand at prisen må stå i forhold til reelle kostnader.  Å subsidiere gode matopplevelser for turister er lite holdbart i lengden. 

Å koble egen virksomhet/eget reisemål  til disse tre mulighetsområdene, kan bidra til å få fram noen nye idéer.  Her kan man satse alle kort på en hest, eller skreddersy ulike konsept innenfor to eller flere mulighetsområder.  Det er behov for det meste, bare man klarer å koble rett tilbud med de riktige kundene.

Da er altså den første konferansen i NCE Reiseliv vel i havn.  Som deltaker har jeg gjort mine subjektive tanker om innholdet.  Putte Svensson, Rock City, innfridde og vel så det.  Jeg ville ha vurdert sterkt å bli med på nachspiel med han (om jeg hadde fått tilbudet), for å fortsette diskusjonen om entreprenørskap.  Dette handler i følge Putte om tre ting, magefølelse, markedskommunikasjon (rocka fett) og det å skape troverdiget (cred).  Ikke spesielt nye tanker altså, men en viktig påminnelse om at vi ikke trenger å finne opp kruttet hver gang.   Det han ikke sa, men som han demonstrerte til gangs gjennom hele sitt sceneshow, er betydning av entusiasme og lidenskap for det du driver med.  Da er alt mulig.  Dersom entusiasmen tar overhånd i Fjord Norge i årene framover, så er visjonen om å bli verdensledende innen tematurisme,  en absolutt visjon.

Innovasjonsprofessor Sjur Dagestad innfridde forventningene.  Han er en attraktiv styrekandidat.  Han representerer den gruppen personer som gjør kunnskap om til penger, og ikke omvendt.    I følge Dagestad er førstnevnte gruppe innovatører, mens den andre gruppa gjerne er forskere.   I NCE prosjektet utfordres forskerne til å bidra aktivt i arbeidet med å gjøre kunnskap om til penger. 

Merket meg ellers et nyttig uttrykk i Dagestad sin presentasjon;

ETBS –    Expected Time Between Surprises 

Alle som arbeider med strategi (eller hva som helst egentlig innen privat sektor) vet at ETBS  stadig blir kortere.  Dette må vi se som muligheter…

Tilslutt fra konferansen synes jeg det er viktig å ta med noen erkjennelser om norsk reiseliv fra oppsummeringen til Erik W Jacobsen.   Dette er “harde fakta” som kanskje ikke er like lystig lesing for alle oss som arbeider for å skape verdier i Norge gjennom reiselivet.  På 1970 tallet hadde Norge en markedsandel på 1,1% av det internasjonale turistmarkedet innen OECD landene.  Denne andelen er i dag 0,6% i følge Jacobsen.  Danmark og Finland har også tapt markedsandeler.  På samme tid har Sverige økt sin andel fra 1 til 2%.  Forklaringen på Sveriges vekst er redusert kostnadsnivå.  Erik W Jacobsen mener at det som skal til for Norge for å snu trenden er transformasjon fra naturbasert til kunnskapsbasert reiseliv.  Kunnskap, innovasjon og bærekraft blir viktig.  I følge Jacobsen er det tre veier å gå: 

1. industrialisering
2. selvbetjening (pga kostnads-/lønnsnivået)
3. unike produkt til høy pris

Her kan man kombinere 2 av retningene også.  Fjord Norge sin visjon om tematurisme (alternativ 3) reiser følgende spørsmål:

• Får vi nok volum?
• Kan vi håndtere kostnadene?
• Kan vi nå de rette markedene?

Dette blir spennende problemstillinger for administrasjonen og styret å ta tak i!  Vi gleder oss til prosessen!

VOSSAhelsing frå  Anne Grethe